onsdag 6. mai 2009

Malerinnen

Nesten hele byen sover. Hun vandrer i de folketomme gatene. Hun trekker jakken tettere om seg mens den klare høstvinden puster henne i nakken. De store blå øynene hennes er blitt grå over natten, fra å være den fargerike personen hun var, visner hun nå bort.
Livet var som en stor fornøyelsespark for henne, det var bare hvilken karusell hun skulle ta først. Man kunne aldri vite med henne, hun var en overraskelse i seg selv. Hun ville vi skulle male byen i alle regnbuens farger. At vi skulle grave et hull ned til Kina og hilse på kineserne. Mulighetene var uendelige, ville man så kunne man. Hun hadde nok drømmer for hele verden, drømmer som farget sinnet hennes.
Det evige smilet som alltid satt klistret på munnen, er nå pusset bort. Det ildrøde håret er falmet. Rosene i kinnene er blitt hvite.

Hun vandrer videre i gatene mens hun ser på de få morgenfuglene som er å finne. Hun kjenner duften av en blanding mellom nybakt brød, eksos og urin. Disse luktene hadde hun egentlig aldri registret før. Hun hadde ingen grunn for å stoppe opp. Man må ta seg tid til å stoppe og lukte på blomstene heter det. Hun hadde stoppet opp av og til. Det likte hun i hvert fall å tro. Det er alt etter hva man legger i ordet blomster, og det å ta en pause. Det er heller relativt. Hun hadde alltid ting å gjøre, steder hun skulle være. Folk visste ikke at hun var den hun var. Den livsglade jenta med det brennende håret, hun var så fargerik. Hun kunne skinne opp et helt rom med sin tilstedeværelse.
Hun var egentlig sort. Hun var sort som et desemberhav, dyp som en brønn uten bunn. Ingen visste at hun var sort, for hun var en dreven maler. Hun kunne finne en positiv tanke, og male seg selv deretter. Hun har sluttet å male. Nå er hun sort hele tiden. Hun vandrer videre i byen på jakt etter nye farger.

1 kommentar:

  1. kaja! du e så flink med observasjonene dine! huske koss heile klassen satt limt m blikket sitt te deg då du leste denna i høst:)
    kjempebra!!

    SvarSlett